Gabriella Göransson stiller ut fra 28.4 – 3.6.
Tittel: Opphav
Vende hjem – Reise ut
– tanker om installasjonen «Opphav»
Gabriella Göransson tar imot meg i atelieret sitt på Rodeløkka i Oslo. Det er seinvinter, og snøen ligger fremdeles tung og grå i gatene. Hun er i ferd med å ferdigstille installasjonen som skal vises i Østfold Kunstsenter når våren forhåpentligvis er vel i gang. Her inne, omkranset av kraftige hvite murvegger, henger store papirflak over hverandre, holdt sammen av grove sisaltråder. Hun forklarer at papiret skal monteres i doble rekker og fylle hele gallerirommet slik at man både kan kunne se gjennom og bevege seg rundt. Besøket gir meg et privilegert blikk inn i den siste utprøvingsfasen, den delen av en kunstners utstillingsprosess hvor alt synes å balansere på en knivsegg. Men papiret sørger for en kontemplativ ro, godt hjulpet av en bordvifte som langsomt og stødig sirkulerer luft fram og tilbake over nylaget papir som ligger til tørk.
Gabriella Göranssons papir er røft og umiskjennelig håndlaget, og det har noe sart og sårbart ved seg. De ujevne, gjennomskinnelige papirkantene forsterker dette inntrykket. Det er som om de ytterste fibrene fløt ut fra papirets solide sentrum i en rekke bølgebevegelser, og dannet en egen skjør innramming for selve flaten. Hun er kjent for å jobbe med papir på en skulpturell måte. Papiret er i hennes hender mer kroppslig enn nøytralt, og uventede hendelser som har oppstått underveis i prosessen har gjerne plass i det ferdige resultatet. Til og med såkalte «feil».
Det ferdigstøpte papiret i atelieret er preget av ulike mindre ornamentale grep. Enkelte steder sees fargete fragmenter av mønstre og mønsterborder, noen mønstre er stanset ut og danner kniplingslignende hull og andre igjen er bygget ut av flaten som relieffer. Fargefeltene er ikke trykket på papiret. De er dannet av farget papirmasse lagt direkte inn i papiret mens det ennå var vått slik at ufarget og farget papir har smeltet sammen i en felles tilblivelse. De formale og estetiske valgene Gabriella Göransson har gjort er søkende, nesten spørrende. De er mer antydende enn konstaterende, som om de er deler av en større samtale på vei til å bli til. For henne er de selve drivkraften i forberedelsene til utstillingen, og det handler selvsagt om mye mer enn mønsterdesign.
Allerede installasjonens tittel «Opphav» er en ledetråd. Det er et ladet, litt mektig ord knyttet til begynnelser eller opprinnelser, gjerne i en familiær forstand. Det er nettopp forbindelsen til hennes egen familiehistorie som er tittelens omdreiningspunkt; konkret i form av en bunke arvede sjablonger. Hennes svenske farfar, som var malermester og treskjærer, utformet sjablonger til sitt dekoreringsarbeid på gårder og slott i Sverige. Etter hans død i 1981 kom de i hennes eie. Nå er de endelig tatt fram, som om de lå lagret på vent gjennom alle disse årene i påvente av at det rette øyeblikket skulle komme. Nennsomt og forsiktig har hun utforsket deler av dette delikate mønstermaterialet som en gang ble utformet for å forskjønne ukjente menneskers omgivelser.
I tittelen fornemmes også tid og forgjengelighet. Det som har funnet sted har betydning så lenge det finnes noen som husker, ivaretar og bringer videre. Bruken av sjablongene handler om et bevisstgjørende møtepunkt i tid og rom. «Opphav» står uansett solid i Gabriella Göranssons virke. Hennes erfaringer og innsikt i eget håndverk gir prosjektet form og uttrykk samtidig som hun går i dialog med farfarens praksis. I «Opphav» blir holdninger til håndverk manifestert på tvers av liv og død. Arbeidet med installasjonen har gitt en mulighet til å kjenne på hva det kan si å være del av et historisk og håndverksmessig spenn. Slik sett er tittelen flettet inn i selve produksjonen, den er ikke bare et tema som sirkler prosjektet inn.
Gabriella Göransson sier selv at hun ser på papiret sitt som «transformert tekstil». Til denne utstillingen er det laget av oppklippede og oppbløtte bomullsfiller. Her og der er faktisk små trådrester synlige, innbakt i papiret. Papir laget av tekstiler? Men slik var det fram til midten av 1800-tallet, før tremasse ble det ledende råstoffet for framstillingen av papir i europeisk sammenheng. Tekstilene kom heller ikke i metervare. De ble flittig samlet inn av såkalte fillepellere, forteller hun meg. Dette var fattige, ofte omreisende mennesker som befant seg svært lavt i samfunnshierarkiet. Tankevekkende nok utgjorde de samtidig bunnlinjen i en viktig produksjon for det samme samfunnet med sitt virke i forbrukets randsoner. Når Gabriella Göransson selv bruker bomullstekstiler til sitt papir, står hun i forlengelsen av en fascinerende historie med et betydelig humanistisk alvor.
Jeg kom til å tenke på den tyske filosofen Walter Benjamin da jeg fikk høre om fillepellernes strevsomme levebrød. For ham hadde fillepelleren en viktig symbolsk rolle i hans historieforståelse. I utenforskapet og i ivaretakelsen av fellesskapets avfall som fillepelleren håndhevet, så Benjamin en avvisning og mistro til et samfunn med ukritisk tro på framskritt og jag etter endringer. I alt rasket lå så å si kulturens ruiner.
På en lignende symbolsk måte kan man kanskje si at også kunstneren har en bit av fillepelleren i seg. Evnen og viljen til å finne fram til tilsynelatende tilfeldige deler i en uoversiktlig verden, for deretter å avdekke overraskende meningslag gjennom nye relasjoner, er ikke en helt ukjent metode for mange kunstnere. I underlagene i kulturen, i det oversette og glemte, finnes kimen til motstand og alternative handlinger. Også Gabriella Göranssons sjablonger kan sees i forlengelsen av et slikt blikk på kunstnerisk virksomhet når hun trekker dem inn som beveggrunn for «Opphav». Frarøvet sin opprinnelige sammenheng var de i seg selv forlatte, litt slitne fragmenter fra en dunkel fortid, uten et egentlig håp om fornyet aktualitet før kunstneren så potensialet i uprøvde koblinger.
Med utviklingen av «Opphav» har hun på en måte vendt hjem. Å vende hjem får slik sett betydning på flere plan: konkret og metaforisk, følelsesmessig og eksistensielt, estetisk og innholdsmessig. For kunstneren kan en hjemkomst innebære å ta nye veier inn i kunsten med vissheten om å ha funnet ny ballast. Å vende hjem betyr jo heller ikke at man ikke reiser ut igjen.
Anne Karin Jortveit
© foto Øystein Thorvaldsen
